Dette er fjerde post i serien om forstyrrende innovasjon i den offentlige skolen. Den første posten var Forstyrr klassen. Den andre posten er Hvorfor strever skolen med individuell opplæring? Den tredje posten var Gjennomføre endringer: La skoler gjøre samfunnets jobb.
I denne posten behandler jeg 3 kapittel: Crammed Classroom Computers.
President Clinton satte følgende målsetting for innføring av data i offentlig skole i 1996:
- Moderne PCer og lærehjelpemidler til alle elever
- Klasserom kablet til hverandre og til verden utenfor
- Gjøre data-assistert undervisning til en integrert del av pensum, og like engasjerende som video-spill
- Gjøre lærerne rede til å bruke og undervise med hjelp av teknologi
Det som har skjedd er at skolen har brukt data til gradvis, istedet for banebrytende, forbedring av undervisning. Da blir data bare nok et krav til lærere og elever og effekten blir liten.
Forrstyrrende innovasjonsteori viser at hvis en skal få til noe banebrytende, så må tilbudet gå til de som ikke har noe!Organisasjoner har nemlig ikke en naturlig evne til å fornye seg, med mindre lederen aktivt styrer prosessen.
Det viser seg også at det å presse noe som skal være radikalt nytt inn i et eksisterende marked er både dyrt og skuffende. Dette fordi nye forstyrrende teknologier aldri virker bedre enn allerede etablerte prosesser i deres eget marked.
 |
| Sony TR-55 fra 1955 |
Christensen trekker frem Sonys transistorradio og deres seier over RCA store radioer og tv. RCA oppfant i 1947 transistoren, og brukte nesten en milliard dollar for å forbedre den slik at den skulle kunne overta radio-rørene. I 1955 lanserte Sony en reisetransistorradio for ungdom. Den hadde dårligere lyd enn de store møblene til RCA, men var et alternativ for de som ikke hadde radio selv. I 1959 kom Sony med reise TV, og skapte et helt nytt marked for de som ikke hadde hatt råd til de gamle store TVene. I slutten av 60-årene ble transistorteknologien så god at RCA hadde kunnet bytte ut radio-rørende, men da var de allerede forsvunnet fra markedet.
Selv om de fleste elever på amerikansk skole har tilgang til PC, benyttes den lite; 24 minutter i uka i 5 klasse og 38 minutter i 8 klasse.
I kapitlet konkluderer Christensen med at undervisningspraksis har endret seg lite med innføringen av PC. Den har ikke radikalt endret undervisningingen, og elevenes indre motivasjon synes heller ikke styrket.
Kjernepunktet for Christensen er å ta i bruk data på en *forstyrrende* måte. Og hvordan dette kan gjøres i skolen er emnet for neste kapittel. (og post ;)
