Dette er femte post i serien om forstyrrende innovasjon i den offentlige skolen. Den første posten var Forstyrr klassen. Den andre posten er Hvorfor strever skolen med individuell opplæring? Den tredje posten var Gjennomføre endringer: La skoler gjøre samfunnets jobb. Den fjerde var Data presset inn i overfyllte klasserom.
I dette kapittelet peker Christensen på hvor mye som allerede har skjedd. Han går også grundig til verks og forklarer hvordan en kan lære å se om en utvikling er forstyrrende eller bare en forbedring. Jeg kommer til å vektlegge det siste.
I USA øket deltagere fra offentlige skoler i fjernundervisning fra 45 tusen til en million fra år 2000 til 2007. Og han spør seg selv hvordan dette har kunnet skje. Det er jo få som ikke går på skolen i USA.
Han trekker så fram avanserte kurs som er vanskelig å tilby fra små eller utenbys skoler. Også elever som har hjemmeundervisning, har droppet ut og førskoleelever. Fjernundervisning er den første data-bølgen. Senere vil elevsentrert dataundervisning gi eleven til å lære tilpasset sin intelligens, læremåte og tempo. Når det blir virkelig, vil alle ha tilgang til gamle dagers privatlærer i rike familier. Han som tilpasset alt for sin elev.
Presset på skoler for å drive elevene til å mestre grunnferdighetene som kreves i nasjonale prøver, tar ressurser fra andre fag.
Om å kunne gjennkjenne forstyrrende utvikling
Hvordan skal en vite om noe nytt er forstyrrende eller en forbedring. Christensen peker på at forstyrrende teknologi lager en s kurve i løpet av utbredelsen. Hvis han lager denne som en graf hvor den vertikale linjen er logaritmisk med verdiene 10 1, 0,1 0,01 0,0001 og 0,00001, kan denne brukes til å se hva slags innovasjon vi har med å gjøre, og samtidig vise hva som kan skje i fremtiden.
Hvis minst 4-5 punkter viser en rett linje, indikerer det en forstyrrende utvikling. Da kan en trekke linja videre og se når den treffer forskjellige markedsandeler.
Under har Christensen lagt inn data for fjernundervisning fra 2000 til 2007 hvor økning var fra 45 000 til 1 million kurs i året. Linjen blir her rett, og vi har å gjøre med en forstyrrende innovasjon.
Her kan vi se at i 2020 vil elevsentrert undervisning være på 50%.
Fire faktorer som kan øke hastigheten i utvikling er teknologi som gjør læring mer engasjerende, forskingsresultater om elevsentrisk læring som kan implementeres i programvare, lærermangel og press på offentlige tilbud.
Christensen avslutter kapittelet med en mulig strategi mht. lærer organisasjoner fremtidens klasserom og en titt på det fremtidige virtuelle klasserom. Begge rimelig forskjellig fra norsk virkelighet, så jeg lar være å kommentere disse.
I neste kapittel vil elevsentrert læring være tema.
